Bakgrunn

Mange kristne i dag kan godt historien om påsken – at Jesus døde og stod opp. Men det ligger mer bak. Hvorfor gjorde han det? Vi må ta utgangspunkt i jødenes påskefeiring, siden det faktisk skjedde nettopp i denne høytiden.
Historien om påsken starter i Egypt. Hebreerfolket ble for flere hundre år siden tatt imot med glede, siden de var av slekten til han som hadde reddet Egypt fra hungersnøden – Josef. I mange år levde de godt i det mest fruktbare området i Egypt. Men så kom det nye faraoer, som ikke kjente til hva som hadde skjedd i tidlige tider. Dette førte etter hvert til at hebreerne ble slavebundet, pga. Faraos frykt for at de skulle gjøre opprør.
Moses var hebreer, men ble på guddommelig vis “oppdaget” av Faraos datter i en periode da alle hebreernes nyfødte guttebarn skulle drepes. Han vokste opp i Faraos hoff, og var en del av familien der.
Etter at han i affekt dreper en egypter som slår en hebreerslave, flykter han for sitt liv til landet Midjan, på østsiden av Akababukta. Etter 40 år som gjeter kaller Gud ham til å føre hebreerfolket ut av slaveriet.
Dette danner bakteppet for en historie verden aldri har sett maken til. Gjennom en serie overnaturlige hendelser skal Farao tvinges til å la hebreerne gå. Men han er en stabeis, helt til han utsettes for den siste plagen: Moses gir beskjed om at Gud har tenkt å drepe alle de førstefødte i Egypt; i alle lag av folket og til og med blant dyrene.
Men hvordan skulle hebreerne unnslippe?
Hebreerne skal ta til seg et bukkelam av sau eller geit. Det skulle skje på den tiende dagen i måneden, og lammet skal være feilfritt. Den 14. dagen i måneden skal de slakte lammet og stryke blodet av lammet på dørkarmene til huset sitt. På denne måten vil dødsengelen gå forbi (påske betyr “forbigang”).
Lammet skal stekes over ilden og spises i hast, med usyret brød og bitre urter.
Gud innstifter dette som en evig høytid, som skal holdes i alle slekter.

Så skjer det Moses har forutsagt: alle førstefødte i Egypt som ikke har blodet på dørkarmen dør. Hebreerne blir frigitt, og begir seg på reisen ut av Egypt. Historien stopper ikke der, men dette er bakgrunnen vi trenger fra denne historien for å forstå påskehøytiden på Jesu tid.
Senere får folket loven. De har levd som slaver i flere hundre år og trenger gode regler for å bygge samfunnet sitt. Vi leser om kong David, som får idéen om å bygge et tempel for Gud. Kong Salomo fullfører byggingen. Tidligere hadde Guds nærvær vært i Tabernaklet – møteteltet. Men nå flytter gudsnærværet inn i tempelet.
Tempeltjenesten består av en rekke ofringer. Et av disse er når kornavlingen er moden. Da skal førstegrøden av avlingen “viftes” innfor Gud før man kan høste den og spise av den. Dette skjer i den første måneden i året, i måneden aviv (abib). Aviv beskriver en tilstand da kornet er nesten modent. Og det er i måneden aviv de skal feire utgangen fra egypt, påske. Det er også da de skal spise usyret brød, til minne om at de dro ut fra Egypt i hast. Den første ukedagen etter påske er dagen de skal komme innfor Gud med førstegrøden av bygghøsten. Dagen kalles Yom haBikkurim. Da skal ypperstepresten gå inn i tempelet og vifte med kornet innfor Gud.
Etter tilbakekomsten fra Babylon fikk måneden navnet Nisan.

Så påsken inneholder tre forskjellige høytider for jødene:
Påske – til minne om lammet som ble slaktet og blodet på dørkarmen. Påskemåltidet ble holdt etter solnedgang den 14.aviv, dvs. at det hadde blitt 15. aviv (i den jødiske kalenderen starter dagen når solen går ned).
De usyrede brøds høytid – fordi de dro fra Egypt i hast, og ikke hadde tid til å vente på at brødet hevet. I 7 dager skal de spise usyret brød. Denne dagen starter samtidig med at de spiser påskemåltidet, altså den 15. aviv
Førstegrødeofferdagen – når ypperstepresten går inn i tempelet og presenterer den første avlingen fra byggåkeren. Dette skjer på den første dagen i uken etter påske, altså på en søndag.
Dette er utgangspunktet, og dette har jødene feiret helt siden de dro ut av Egypt. Dette er også den tradisjonen Jesus er en del av når evangelienes påskefortelling starter.
Er du klar?

Lørdag 10. Aviv/Nisan

Jesus og følget hans kom til Betania i går. Da feiret de sabbat sammen med Marta, Maria, Larasus og flere av sine venner. Jesus blir også salvet av en kvinne der.
Nå rir Jesus inn i Jerusalem, og blir mottatt som en konge. “Velsignet være han som kommer i JHVHs navn, Israels konge”.
Det at han rir inn på et esel på sabbaten har vært et problem for mange, for på sabbaten skulle ingen arbeide, verken mennesker eller dyr. men evangelieforfatterne er tydelige på at det var en eselfole, som aldri hadde gjort noe arbeid. Dermed har ikke eselet behov for å hvile på sabbaten.
Det går ikke lenge før han blir “undersøkt”, akkurat som påskelammet skal undersøkes for feil.
Noen grekere kommer også for å treffe Jesus, men de kommer ikke lenger enn til hedningenes forgård i tempelet. Filip og Andreas videreformidler beskjed fra dem, og får med seg svar tilbake til dem: “om noe menneske tjener meg, skal min far ære ham”. Nå gjelder det ikke lenger bare jødene, nå gjelder det alle.
“Røsten fra himmelen” lyder for tredje gang gjennom Jesu virke:
Joh.12:28-32 Far, herliggjør Ditt navn!» Da kom det en røst fra himmelen: «Jeg har allerede herliggjort det og skal igjen herliggjøre det.»
Folket som sto der og hørte det, sa da at det hadde tordnet. Andre sa: «En engel har talt til Ham.» Jesus svarte og sa: «Denne røsten kom ikke for Min skyld, men for deres skyld.
Nå felles dommen over denne verden. Nå blir denne verdens hersker kastet ut.
Og Jeg, når Jeg blir løftet opp fra jorden, skal Jeg dra alle til Meg.»

På kvelden drar de gjennom Getsemanehagen og tilbake til Betania.

Søndag 11.Nisan

På vei til Jerusalem på formiddagen forbanner Jesus et tre som ikke har frukt på seg.
I Jerusalem blir han opprørt over at det foregår handelsvirksomhet på tempelplassen, og gjør det samme som han gjorde i fjor. I hellig vrede “kaster han ut” pengevekslerne og de som selger offerdyr. Guds hus skal ikke være en røverhule.

Så drar de tilbake til Betania som sist

Mandag 12. Nisan

Disiplene undrer seg over at fikentreet Jesus forbannet i går har visnet. Jesus benytter anledningen til å undervise dem om tro.
I Jerusalem, i tempelet blir Jesus nok en gang utspurt av presteskapet, fariseerne og de skriftlærde.
Jesus advarer folket mot dem: De sitter på Moses´ stol i synagogen, men de gjør ikke som Moses sa.
Han sukker over Jerusalem og den skjebnen byen skal få.
På vei tilbake til Betania tar de en rast på Oljeberget, hvor Jesus forteller dem om endetiden, og han forteller at han skal korsfestes om to dager.
Presteskapet samles hos ypperstepresten og planlegger hvordan de skal få drept Jesus

Tirsdag 13 Nisan

Judas avtaler med prestene at han skal forråde Jesus.
Jesus og disiplene leier et rom i Jerusalem for å slippe å reise fram og tilbake nå som de skal begynne å forberede påskemåltidet.
De spiser ikke påskemåltidet. Her er det misforståelser i hvordan evangeliene er oversatt.
Her er noen punkter om hvorfor de ikke spiser påskemåltidet:

• Lukas skriver at Jesus sa (fritt sitert) “Jeg har ønsket å spise påskemåltidet med dere, for det skal jeg ikke gjøre igjen før det er blitt fullendt i Guds rike”. Her burde det kanskje ha stått “men”: ““Jeg har ønsket å spise påskemåltidet med dere, men det skal jeg ikke gjøre igjen før det er blitt fullendt i Guds rike”. Noen gamle tekster skriver det slik.
• Johannes skriver “Det var før påskehøytiden»
• Jesus sier at de må kjøpe sverd. Når Judas forsvinner tenker disiplene at han skal kjøpe inn det siste de trenger til høytiden. Det hadde ikke vært mulig om det var påskeaften – alt hadde vært stengt.

Jesus bryter brødet og gir disiplene nå de feirer nattverd. Det greske ordet på grunnteksten (artos) betyr syret brød. Det greske ordet for usyret brød er azumos.
Etter at Jesus blir arrestert vil ikke presteskapet gå inn til Pilatus, for da blir de urene og kan ikke spise påskemåltidet.
Det var viktig for jødene å få Jesus og røverne ned fra korset før sabbaten satte inn “for denne sabbaten var stor”. Sabbaten som kom var ikke den ukentlige sabbaten, det var høytidsdagen som innledet De usyrede brøds høytid. Og den startet med påskemåltidet.
Det står ingenting i evangeliene at dette måltidet involverte verken lam, usyret brød eller bitre urter. Det er logisk å tenke at i alle fall et av evangeliene hadde nevnt noe om det, om de faktisk spiste påskemåltidet.

Under måltidet forklarer Jesus hva Abraham så og trodde da han møtte Melkisedek i 1.Mos.14. Jesus er brødet, offeret. Vinen er Jesu blod. Han gjenoppretter pakten folket brøt på Sinai, og fornyer den med bedre betingelser.
Jesus vasker disiplenes føtter, og forteller at en av dem skal forråde ham.
De forlater rommet og går til hagen de har vært i flere ganger tidligere denne uken.
I løpet av ettermiddagen skifter den jødiske dagen fra 13. til 14. Nisan.
Ved midnatt blir det onsdag i vår tidsregning.

Onsdag 14. Nisan

Jesus og disiplene hans er i Getsemanehagen (Getsemane – Get Sehemen – betyr oljepresse).
Jesus vil ha bønnehjelp, men disiplene sovner. Den tredje gangen Jesus ber, svetter han blod.
Judas kommer sammen med soldater og tempelvakten. Jesus blir arrestert, disiplene flykter.
Jesus går gjennom flere forhør. Falske anklager som ikke fører frem. Men når han innrømmer at han er Messias er det over. Han blir også forhørt av Pilatus og Herodes.
Til slutt får han de 39 piskeslagene og begynner på turen til hodeskallestedet. Dette skjer i ni-tiden på morgenen. Så blir han korsfestet.
Fra klokka 12 til klokka 15 er det mørkt i Israel. Gud legger hele verdens synd på ham, det er så ille at det blir fysisk mørk.
Klokka 15 overgir han sin ånd til Gud. “Det er fullbrakt”.
Jordskjelvet som kommer fører til at bjelken som holder forhenget i templet oppe, knekker. Det fører til at selve forhenget revner, ovenfra og ned. Gud har åpnet veien inn i det aller helligste.
Siden et lik ikke kan henge på et tre over sabbaten, blir alle tre tatt ned fra korset.
Josef fra Arimatea og Nikodemus begraver Jesus i Josef sin grav rett ved hodeskallestedet.
De rekker ikke å salve ham.

Rett før høytiden begynner, går prestene ned i kedrondalen og binder opp ti kornbånd. De skjærer dem ikke, men forbereder dem for Bikkurim.

Den jødiske dagen skifter fra 14.Nisan til 15. Nisan
Siden Josef og Nikodemus har rørt ved lik, kan de ikke holde påskemåltid, men benytter i stedet tiden til å komme tilbake og salve Jesus. Det vet ikke kvinnene, som deltar i påskemåltidet.

Torsdag 15.Nisan

Prestene er urolige for Jesu ord om at han skulle stå opp igjen, og ber Pilatus om vakthold.
Graven forsegles, og det settes vakt foran graven.

Fredag 16.Nisan

Det er en slags hverdag, selv om den er inneklemt mellom to helligdager. I går var det en stor sabbat, i ettermiddag starter den ukentlige sabbaten.
Kvinnene kjøper inn det de trenger for å lage salveolje, siden de ikke vet at Jesus har blitt salvet. Men de rekker ikke å bli ferdige før sabbaten begynner.

Mark.16:1
«Da sabbaten var over, gikk Maria Magdalena, Maria, mor til Jakob, og Salome og kjøpte krydder, for å gå og salve Ham.»

Lørdag 17. Nisan

Det er den ukentlige sabbaten. Rett før solnedgang reiser Gud Jesus opp fra de døde. Da har han ligget i graven i tre dager og tre netter akkurat som han sa.
Jesus er i isolasjon i graven.
Så snart sabbaten er over, går prestene ned i dalen og skjærer kornbåndene de bandt opp på onsdag. Gjennom natten jobber de for å få alt klart til yppersteprestens vifteoffer i morgen. Ypperstepresten selv er i isolasjon i tempelet.

Søndag 18.Nisan

Det er den første dagen i uken etter påske – det er Bikkurim
Maria Magdalena møter Jesus allerede før han har reist opp til Faderen med offeret sitt (tidlig om morgenen, mens det enda var mørkt).
Når sola står opp går Ypperstepresten inn i tempelet med vifteofferet av byggavlingen.
Samtidig går vår Ypperstepres inn i den virkelige helligdommen som tempeltjenesten bare var et skyggebilde av. Han presenterer sitt offer for våre synder.
Han er den førstefødte av de døde.
Han er vår konge.
Han er vår yppersteprest.
Han sitter ved Den Allmektiges høyre hånd

Det er utrolig viktig at dette skjedde på Bikkurim
I gresk tekst brukes ordet aparche (ἀπαρχή) for førstegrøde. I Septuaginta brukes dette ordet konsekvent om det som tilhører JHVH først. Ved at Jesus står opp på denne dagen, viser han at han er den sanne Israelitt som gir seg selv helt til Faderen.

Når man forstår dette, ser man at Jesus ikke «fant på» en ny dag å stå opp på for å starte en ny religion. Han valgte den dagen som Torah hadde pekt ut i 1500 år, for å signalisere at oppstandelsens tidsalder var her. Dette knuser det «konstantinske» skillet mellom jødedom og kristendom; uten den jødiske rammen i 3. Mosebok mister oppstandelsen sin juridiske og eskatologiske definisjon.

Dette var kortversjonen, uten mange bibelsteder og kildehenvisninger. Vil du vite mer?
Kjøp boka, og sjekk med skriften