«Home is where your heart is» sies det. I mange år har det vært en drøm og et ønske for oss å reise til Israel. Se landet som Gud lovte Abraham. Gå der Jesus gikk. Puste inn lufta, møte menneskene. Det er akkurat som Gud har lagt ned en magnet i oss som drar oss mot Israel. Som et hjemland nummer to på en måte.
Vi har lenge kjent en dragning til dette landet som er verdens midtpunkt; det går sjelden en dag uten at det er nyheter om Israel i mediene. Misforstå meg rett, jeg mener ikke et Israel gjør alt rett. Men Gud har gitt oss en kjærlighet til dette landet som vi aldri før har besøkt. Og det sies at om du først har vært der, vil du alltid lengte tilbake.
Fram til nå har vi prioritert annerledes. Familie, hus og hjem, menighet. Faktisk har vi aldri vært lenger på ferie enn vi kunne kjøre med bil, og aldri lenger enn til Danmark (bortsett fra et par turer med Kielferga, da). Ikke har vi hatt bryllupsreise enda heller.
Men nå går drømmen i oppfyllelse, takket være mange som ga oss øremerkede gaver da vi hadde sølvbryllup i fjor. Det ga støtet til at vi bestilte flybilletter i fjor høst. Og siden da har jeg telt ned. Tusen takk til alle dere som bidro til at vi endelig bestemte oss for å reise.
Noen bryllupsreise i ordets rette forstand blir det ikke, for vi er tre som reiser. Hjertesøstra mi Solfrid skal også være med. Hun betyr noe helt spesielt for Iris og meg, og det er fantastisk at vi kunne dele denne opplevelsen med henne.
I skrivende stund sitter Iris og jeg på toget, på vei til å møte Solfrid på Gardermoen. En kjapp overnatting der, og så bærer det av gårde i morgen tidlig.
Forhåpentligvis får jeg tid og mulighet til å legge inn noen rapporter underveis, så følg med. I mellomtiden: vær velsignet!
