Det var spesielt å gå ut av flyet på Ben Gurion og inn på terminalen. Det første vi gjorde var å ta en stopp for å takke for turen så langt og legge resten av turen i Jesu hender.
Bagasjen kom når den skulle og sikkerhetskontrollen gikk fint.
Så var det å finne ut hvor leiebilen var. Det viste seg at bilen jeg hadde leid ikke var på flyplassen i det hele tatt. Den befant seg hos et bilutleiefirma i AirPort City 10 minutter unna med bil. Taxisjåføren visste ikke hvor det var, men med litt englehjelp rakk vi fram 8 minutter før de stengte. Så fikk vi lastet inn bagasjen og satte kursen mot Giv’ot Bar.
Giv’ot Bar er en landsby noen km nord for Beersheba. Det er en ti år gammel landsby hvor det bor 250 familier. Vi hadde bestilt overnatting på Desert B, som vi trodde var et hotell. Men det var faktisk en leilighet i underetasjen hos en sekulær jødisk familie. Vi ble tatt godt imot, og etter at vi fikk installert oss fikk vi gode tips om hvor vi kunne dra og få oss middag. Giv’ot bar har både barnehage og skole, men ingen butikk eller restaurant, så vi måtte inn til Beersheba. Og det skulle bli litt av en tur!
Vi hadde GPS på telefonen, og den virket. Problemet var å søke opp stedet vi skulle til. Det fungerte dårlig uten mobilnett. Jeg benyttet meg av WiFi i leiligheten, la inn navnet på restauranten: Kamrim, og så dro vi. Ikke hadde jeg fått meg meg at telefonen hadde funnet noe annet enn det jeg søkte på. Turen var ventet å ta ca 15 minutter, Men etter en times kjøring svingte vi av hovedveien og inn på en mørklagt vei som ikke hadde noe med Beersheba å gjøre. Kort etter kom vi til en port som stengte veien inn til en landsby som het Keramim……
Vi fikk oss en god latter, selv om magene hadde begynt å rumle.
Anbefalingene ble kastet på båten og vi bestemte oss for å finne et sted å spise på egen hånd. Og det klarte vi. Mitt første måltid evner i Israel!
Gode og mette kom vi oss tilbake til «hotellet», la planer for neste dag, og la våre legemer til lading.
Dagen i dag startet med en nydelig soloppgang. Jeg var oppe litt før de andre og tok meg en runde. De har gjort det fint i Giv’ot Bar. Det er nesten vanskelig å tenke seg at dette var ørken. Det grønnes mer og mer. De har også god kontakt med beduinlandsbyen Rahat, som er den nærmeste plassen hvor man får kjøpt mat. Soda Stream har også en stor fabrikk i området, hvor jøder, arabere og beduiner samarbeider på lik linje. Ikke helt slik man får inntrykk av om man leser norske aviser.
Vi fikk servert en nydelig frokost i som vi inntok i sola utenfor leiligheten. Jeg må innrømme at jeg sjelden spiser en så sunn frokost…
På grunn av litt heft ble det ikke noe av stoppen vi hadde tenkt å ha i Arad i dag. Men vi ble overveldet av fjellformasjonene på veien fra Arad og ned mot Dødehavet. Måtte ha noen stopp på veien for å ta bilder. På et utkikkspunkt kunne vi se rester etter karavaneveien som ble brukt i gammel tid da de fraktet salt fra Dødehavet innover i landet. På veien måtte de passere «borgen» i Zohar, hvor de sannsynligvis måtte betale skatt for å komme videre. Litt av en tur de begav seg ut på, det er utrolig mange høydemeter å forsere.
Vel framme i Ein Bokek måtte vi en tur ned til Dødehavet. Jeg hadde lest på nettet at gjennomsnittlig vanntemperatur i april var 18 grader, så jeg var spent på om jeg klarte å «hæle». Det var ikke noe stort problem, siden vanntemperaturen var 29 grader!
Det er spesielt å bade i Dødehavet, det kan nok alle som har vært der bevitne. Man klarer rett og slett ikke å få hele kroppen under vann, fordi vannet inneholder så mye salt.
Og fordi vannet er så salt er det ingenting som kan leve der. Likevel har produkter fra Dødehavet en helsebringende effekt. Forunderlig…
Nå er det dags å legge seg. I morgen er det planer om å dra til Masada, og nasjonalparken i Ein Gedi. Følg med!
