Hvert år kommer det en tid hvor jeg tenker: hva skal jeg si på Julaften?
For det er jeg som pleier å gjøre det i menigheten vår.
Den ene dagen i året hvor det pleier å være fullt i kirken er det viktig å ha noe mer å si enn et generelt budskap om kjærlighet og fred på jord.
For det er mange mennesker som ikke tenker på jula som en fredfull og kjærlig høytid.
• Det kan være den tiden på året hvor et barn får det umulige valget om hvem av sine skilte foreldre man skal feire jul sammen med. Et forferdelig valg for et barn som er glad i begge, og ikke vil skuffe noen.
• Det kan være den tiden hvor stressfaktoren og angsten øker i takt med promillen, når mennesker man kjenner oppfører seg annerledes enn vanlig.
• Det kan være den tiden man gruer seg til å komme tilbake på skolen etter nyttår uten å kunne fortelle om de dyre gavene eller den fantastiske juleferien de har vært på
• Det kan være den tiden fortvilte foreldre trekker kredittkortet, uten å vite hvordan de skal klare å betale regningen, bare for at deres håpefulle skal få en fin julehøytid.
• Det kan være den tiden da noen sitter ensomme og venter forgjeves på en telefon eller et besøk, eller bare savner noen som har gått bort.
• For noen er ikke julehøytiden spesiell i det hele tatt. Det handler bare om nok en gang å sørge for at de overlever dagen, på tross av sult, kulde eller forfølgelse.
Nei, det må være noe mer. Det må være noe som setter seg fast, noe som får folk til å få opp øynene for julens egentlige budskap: at Gud sendte sin Sønn til jorda som et lite barn, for å gjøre opp for menneskenes ondskap. Det handler egentlig ikke om jula, men om påsken, der Gud en gang for alle kobla til forbindelsen mellom Gud og mennesker igjen.
Astronauten James Irwin i som var med romfergen Apollo 15 sa en gang: «Det er viktigere at Jesus Kristus har satt sin fot på jorden, enn at mennesket har satt sin fot på månen«.
Fordi det har evighetsverdi.
Ja, det er flott å bruke jula til å pleie fellesskapet med familie og venner og kose seg sammen. Men så kommer hverdagen, og vi er tilbake i det samme stresset som vi hadde før jul.
Det er mye viktigere å sørge for at dette fellesskapet kan fortsette inn i evigheten. Derfor kom Jesus, derfor ble denne babyen født i en stall i Betlehem, blant hestemøkk og halm.
Derfor tåler kristne i f.eks. Syria, Iran, Kina og Afghanistan forfølgelse, mishandling og tom. drap, fordi de har sett hvem Jesus er. De ikke bare tror, men de vet at det er sant det som står i Bibelen, at den som tror på Jesus skal leve selv om han dør. De har fått et liv på innsida som er sterkere enn alt de måtte gå gjennom. De har sett Guds storhet.
En gutt spurte faren sin: «Pappa, hvor stor er Gud?»
Faren kikka opp på himmelen og så et fly. Han spurte sønnen sin: «Hvor stort er det flyet?»
Gutten svarte: «Det er veldig lite. Jeg kan nesten ikke se det.»
Så tok faren ham med til flyplassen, og når de gikk bort til et fly spurte han på nytt: «Nå, gutten min, hvor stort er flyet?»
«Wow, Pappa, det er kjempesvært».
Så fortalte faren: Guds størrelse kommer an på hvor langt unna du er fra Ham. Jo nærmere du kommer, jo større blir Han i livet ditt.
Sånn er det med oss også. Den som ikke tar imot budskapet om frelse vil ikke forstå det. Men den som tar imot det vil oppdage akkurat dette: at Gud er så nær som du ønsker at Han skal være.
Så om du nesten ikke husker noen ting av denne lille andakten, så husk i alle fall dette:
det er ikke nok å vite om Jesus; at Han kom til jorda som et barn og ble korsfestet da han var voksen. Det er ikke nok å gå i kirka, det er ikke nok å bli døpt, det er ikke nok å være snill og grei. Det evige livet gis til den som tror på Jesus og tar imot Ham som Herre i livet.
Så om du kommer hjem til tomt hus eller om du skal feire med familie og venner er mitt ønske at vi alle skal akseptere og ta imot Guds gave til oss.
Velsignet julehøytid til dere alle sammen!
